Tradisjoner er fine ting. Julaften er for eksempel en flott årlig tilbakevendende mulighet til å teste kvaliteten på Dressmann-beltet du kjøpte på ta-tre-betal-for-to-tilbud, og dessuten finne ut hvor mye bullshit av typen “vi må vaske opp først, og så skal vi slappe av” ungene tåler før de kollapser i små forventnings-sprengte bylter på stueparketten.
Første juledag er en tradisjonsrik fanebærer for den uutblandede, rendyrkede kjedsomheten. På lista over historiens ti kjedeligste dager okkuperer første juledag de åtte første plassene (nummer ni og ti er henholdsvis 24. november 1963 og 21. juli 1969).
Men første juledag er kjedelig for a reason, my young apprentice. Poenget er å spare på energi – og da mener vi ikke sånne pinglete Al Gore-greier som å slå av julestjerna i stuevinduet med mindre noen går forbi, eller å bare dra ned i do etter at svigerfar har vært der – vi snakker om partaj-energi, ti-Robin-Williams-blå-ånd-proppet-ned-i-en-bitteliten-flaske-energi, den energien som skal avkorkes og smelle veggimellom på
Andre juledag. Selveste årsoppgjøret. Rock’n'roll-soireens hellige gral. Og tidspunktet for den største tradisjonen av dem alle (så snart vi får gjort det litt flere ganger etter hverandre): Ingenting-konsert på Folken.
Vi vil ikke love for mye, men vi kan i hvert fall si at det blir episk, monumentalt, historisk og grensesprengende.
