I helga fikk vi en leksjon i forskjellen mellom å arrangere festival for første gang (Island Of Rock på Karmøy) og tyvende gang (Rockweekend i Bremanger). På Karmøy ankom vi et sted mellom åtte og ti timer tidligere enn strengt tatt nødvendig, og kunne være avslappede observatører til den litt nervøse stemningen som oppstår blant arrangører og crew når det viser deg at alt det man trodde man hadde tenkt på, har man ikke tenkt på i det hele tatt. Det gikk bra, og Ingenting avsluttet torsdagens festival-vorspiel på en helt ok måte, på tross av at det meste av det man forbinder med at fungerende PA-anlegg manglet, som for eksempel klang, eq og monitorlyd.
Et skår i gleden var at et par av de bandene som skulle spille før oss, måtte kuttes for å komme i mål før onkel politi dro ut stikkontakten. Forhåpentligvis ble de satt opp en av de andre dagene.Ellers var det hyggelig å hilse på en gjeng slitne, men happy svensker, som hadde kjørt nitti mil (!) for å høre Ingenting, og dessuten en ung dame som syntes det ble for gammeldags å få autograf på papir. Hei, hei til dere.
En temmelig drøy busstur senere ankom vi Bremanger, der den nevnte forskjellen mellom å ha holdt på i 0 og 20 år ganske fort ble tydelig. På Rockweekend er alt effektivt og på G, alle er trivelige og avslappa, og det var ikke lett å spore at festivalen hadde hatt en gigantkrise to dager tidligere. Lørdags-headliner The Rasmus meldte nemlig avbud på onsdag, og de fleste ville vel fått en humør-knekk av den nyheten. Men Bremangerne booket lynkvikt lokalhelt og Martinique-kompis Robert Post (heretter kalt il-Post) og fortsatte ufortrødent.
Ett av høydepunktene for oss var å få hilse på unge Borgar, som kunne fortelle (via mor) at han hadde blitt disket fra SFO-Idol for å ha fremført en Ingenting-sang – antageligvis på grunn av for mange f-ord. Som nevnt i forrige rapport – Ingenting fortsetter å korrumpere den oppvoksende slekt, nå altså helt ned på andre-klasse-nivå.
For andre gang på kort tid delte vi jobb med TNT (og på Treungen-festivalen 3. august gjør vi det igjen). Trommis Diesel Dahl varmer opp med å løfte på møblementet, noe som fikk vokal-Kjell til å bemerke at “han lyfte på to stolar, mens du, Stene, lyfte på Dagbla’ og VG…”
Nok en brutal, men behagelig (!) busstur senere kom vi til Vanvik utenfor Sauda, for å debutere som bryggedans-orkester. Hele bandet var mektig slitne, men det er rart med det – når man står oppå der, så kommer adrenalinet sigende, og vi endte opp med å gjøre en av de mest energiske konsertene på lenge. Helt uforklarlig, egentlig.
Og Kjell fylte 35!
Loading ...
