Det er alltid vrient å formidle noe som helst om det å spille på Pakkhuset i Farsund uten å nevne scenen, som i bunn og grunn ikke er en scene i det hele tatt, men mer en slags hylle på veggen. Man bør være kurert for høydeskrekk.
Kjell sliter ikke noe videre med altofobi – han satt store deler av konserten vaglet på rekkverket tre og noe meter over golvet i første etasje, mens de andre i bandet gikk gjennom den mentale short-lista over mulige vokalist-erstattere, i tilfelle Kjell skulle finne på å stage-dive der oppe fra.
Men, så lenge Undheim styrer lokalet med en autoritet som kunne jaget Al Pacino grinende hjem til mamma (bare med et bittelite, gråtkvalt “Hoo-ah!” som avskjed), så er det ikke så lett å komme opp med alternativer. Hans Erik Dyvik Husby er nok for rompe-brannskadd, og Prepple Houmb har sitt eget band fullt av halv-dvaske noen-og-førtiåringer å slite med.
For øvrig kan vi melde at det var stappfullt i lokalet, at pakkhus-folket er profesjonelt avslappa og behagelige arrangører som vi gjerne anbefaler til andre unge og fremadstormende band, og at de dessuten har teken på å plukke t-skjorteselgere.
Eksempel på riktig konsert-tilbehør.
